Å få sitt eget frimerke, eller i alle fall å bidra med motivet til et frimerke, var en barndomsdrøm for oss som vokste opp under frimerkesamlingas storhetstid, da frimerker var en selvsagt del av hverdagen og noe som «alle» samlet på. Selv har jeg vokst opp med en far som var en svært ivrig filatelist og som helt til det siste brukte mye tid på å systematisere og akkumulere små taggete papirlapper med en uforholdsmessig høy verdi, med eller uten vannmerke.
Den 23. april 2021 lanserer Posten nye frimerker med kløverhumle og lundefugl i serien truete dyrearter. Les mer på Posten sine sider: https://www.posten.no/frimerker-til-samling/arkiv-frimerkeprogram-2021/23-april-2021-truga-dyreartar
Dette ville vært en stor dag for pappa, men noe av det siste han fikk vite før han døde i fjor, var at mitt bilde av kløverhumla skulle utgis som frimerke. Øynene hans lyste opp i begeistring av det som skulle skje. Og ikke bare var det snakk om en ordinær utgivelse, men Europamerker, et samleområde som han akkurat hadde startet opp med. Jeg gjør meg derfor noen ekstra tanker rundt dette nå – de små og store tingene her i livet som får oss til å føle glede og minnes de gode stundene.
Jeg er jo ingen fotograf, men jeg er mye ute i naturen og tar av og til insektbilder med mobilen som sjelden egner seg på trykk. Det føles jo unektelig litt urettferdig at var det var mitt bilde av kløverhumla som ble valgt ut blant de tusenvis av flotte bilder av de mer enn to tusen truete arter som finnes i Norge, da posten skulle plukke ut kandidater til Norges bidrag til Europamerkene med tema truete dyrearter. Men denne historien starter for flere år siden.
Det var den 3. juli 2013. En varm og flott solskinnsdag, perfekt for insektobservasjoner. Jeg skulle besøke den flotte strandenga ved Rinnleiret ved Levanger og hadde tilfeldigvis lånt min kones speilreflekskamera, noe jeg sjelden gjør. Jeg så raskt at rødkløveren sto i full blomst på enga og som lyn fra klar himmel kom ei svær dronning av kløverhumle deisende ned på blomsten rett foran meg. Jeg trodde ikke mine egne øyne, for dette var første gang på mange år at kløverhumla var sett i Trøndelag. Arten har gått sterkt tilbake i hele landet på den tiden var det bare kjent noen ytterst få funn fra Østlandet.
Originalen til humlebildet som ble til frimerke. Foto: FØ.
Lett forfjamset med etterdønninger av frysningene på ryggen av den sjokkartete, men enn så gledelige oppdagelsen, var det bare å knipse i vei. Humlene er jo ganske rolige på blomsten, men jeg synes det er vanskelig å ta gode humlebilder som både er livaktige, viser viktige kjennetegn for artsbestemmelse og samtidig tenke komposisjon og lysforhold.
Nesten sju år senere får jeg en telefon fra postens frimerketjenseste. De skal produsere Europa-frimerker med tema truete dyrearter, og mener kløverhumle er et perfekt artsvalg som egner seg godt på frimerke. De spør om tillatelse til å bruke et av mine kløverhumlebilder som basis for kunstnerisk bearbeidelse til dette frimerket. Det var et enkelt valg!
Så jeg kan jo ikke klage på resultatet fra fotoseansen på Rinnleiret. Et av bildene ble forsiden på humleboka vår, mens et annet ble til frimerke.
For meg er dette et stort høydepunkt i vår formidlingsstrategi på humler som startet i 2008, da vi skrev statusoppdateringen for humler i Fauna, og videre laget norske navn på humler, felthåndbok, humleplakater i seks utgaver, humler på nett, boka Humler i Norge, handlingsplan for humler og massevis av mediastunt som bidro til både nasjonal strategi for pollinerende insekter, forskningsprosjekter, at humler ble allemannseie og storpolitikk. Og til sist utgivelsen av NK 2050 den 23.april 2021.
Ei kløverhumle fra Rinnleiret endte også opp som forside på boka “Humler i Norge” Foto: FØ.
Men dette er ikke den samme humla som på frimerket, og ser du hvorfor?