De to artene i løpebilleslekten Panageus karakteriseres ved at de har fire store røde flekker på dekkvingene som ellers svarte. Framkroppen, bein og antenner er også svarte. Dette skiller dem fra alle andre norske løpebiller. Løpebilla Lebia cruxminor har imidlertid også fire røde flekker, men denne har gulrødt halsskjold. Panageus-artene er middels store løpebiller som er 6,5-9 mm lange som ellers karakteriseres ved nokså utstående øyne, rundt halsskjold og grov punktur på kroppen. Den mindre Panageus bipustulatus (< 7,5 mm) skiller fra den nærstående og større P. cruxmajor (>7,5 mm) ved at at halskjoldet er nesten like langt som bredt, mens hos P. cruxmajor er det tydelig bredere enn langt. I tillegg når de bakerste røde flekkene ikke ut til sidekanten. De to artene har også vidt forskjellig levested. P. bipustulatus lever i varme tørrbakker, mens P. cruxmajor lever på fuktig mark. I Norge er Panageus bipustulatus kun kjent fra en isolert lokalitet i indre Sogn. Nærmeste forekomst ellers er i sørøstlige deler av Sverige og Danmark der den også er forekommer svært spredt. Arten er ellers utbredt fra Vest-Europa til Kaukasus og til Estland.

Arten er svært varmekrevende og lever på åpne, tørre marker på lettdrenert jord, gjerne på sand eller grusbunn. Den oppholder seg gjerne i ender steiner, i tørr mose eller i strøfall under einerbusker eller lignende.  I Sverige forekommer arten bl a på alvarmark. Den norske lokaliteten er en sørvestvendt tørrbakke ved Sogndal, der vegetasjonen holdes naturlig åpen ved snøskred og ras. Mikroklimaet på slike steder kan sammenlignes med det man finnes for eksempel på Öland og Gotland. Arten forekommer trolig naturlig i lave populasjoner da man som regel finner den kun enkeltvis. Den overvintrer som voksen og påvises særlig på våren da forplantningen foregår.

Arten er kun funnet på en lokalitet i Norge ved Fatlaberga vest for Sogndal. Der er arten påvist ved tre ulike anledninger og seinest i 2007. Forholdene for arten vil forringes gjennom gjengroing som påskyndes for eksempel ved rassikring. Videre kan habitatene forstyrres av veiutbedringsarbeid som foregår i området for tiden. Det er mulig at arten er sensitiv for klimaendringer som går på færre soltimer i sommerhalvåret. Arten har høyst sannsynlig sterkt fragmentert utbredelse, men finnes trolig på enkelte tilsvarende steder i indre deler av Sognefjorden.